Vi har nådd det andre innlegget av tre i serien om fødselen opplevd av tre forskjellige personer. Denne gangen er det farens synspunkt vi skal høre om, og vi møter Morten fra bloggen Farmandsblog som forteller om fødselen av sin tredje datter.
Min kone har vært gjennom tre fødsler, og jeg har vært hennes trofaste sidekick alle tre ganger. Da min tredje datter kom til verden, hadde vi naturligvis helt styr på hvordan en slik fødsel skal gjennomføres, men ikke to fødsler er like.
Vannet går – men sov bare allikevel
Bedre som jeg er på vei til sengs, kan min kone informere meg om at vannet er gått, men at jeg bare kan sove, da hun ikke har regelmessige rier ennå. Notat til andre fødende kvinner: Det er altså ganske vanskelig å falle i søvn når man vet at ens kone/ kjæreste er i ferd med å føde.
Jeg rakk da heller aldri å falle skikkelig i søvn. Plutselig står svigermor i stuen klar til å passe de to eldste jentene, og kona og jeg selv er på vei til fødeavdelingen på Svendborg Sykehus. Jo nærmere vi kommer sykehuset, jo færre regelmessige rier er det, og det er like før vi snur igjen. Fødende kan åpenbart også få presentasjonsangst.
Stille før stormen
Vi er de eneste på fødestuen. Klokken er tre om morgenen, og riene er fortsatt avtagende. Vi får nå allikevel lov til å bli. Jeg overnatter på fødeleiet, mens det blir rullet en seng inn til min kone. Natten forløper stille og rolig. Faktisk litt for stille. Vannet er gått for lenge siden, så nå vil vi altså gjerne ha den babyen ut.
Om formiddagen skal kona ha vestimulerende drop, men så kommer det store innrykket. Fyns mange gravide kvinner skal føde, og det skal være akkurat nå. Da personalet har det travelt, utsettes det vestimulerende droppet, mens vi kan høre den ene fødende kvinnen etter den andre skrike med livet som innsats etterfulgt av babygråt. Kona leser dameblad, jeg drikker kaffe.
Det er nå faktisk helt koselig å være på fødestuen. Jeg slapper av i en god stol og leser nyheter på mobilen. Lydene fra min kone tegner dog et bilde av at hun ikke er helt enig med meg.
I håpet om at riene vil komme av seg selv, går vi en tur i Svendborg. Vi er i ferd med å ta livet av en ekspeditør i en bokhandel. Hun ser på magen og kommenterer at det må da vist være like over. ”Vannet er skam allerede gått, og jeg er faktisk innlagt på fødegangen, men er bare ute for å ta en tur,” lyder svaret. Deretter pakker ekspeditøren veldig raskt inn gavene til de to storesøstrene – hun ser ikke ut som en som har lyst til å holde på oss.
Sent på ettermiddagen blir droppet satt til, og det virker. Men så vil kona opp i badekaret. Droppet blir satt ned, noe som resulterer i at riene nesten stopper igjen. Så vi må starte forfra. Vi er begge ved å bli godt utålmodige. Jeg holder meg litt på avstand. Min kone har ikke sovet på flere døgn på grunn av plukke-rier, hun er trøtt og utmattet og har ikke bruk for at jeg puster henne i nakken.
Velkommen til
Klokken nærmer seg midnatt, og det er mer enn et døgn siden vannet gikk. Riene er i gang igjen, og datter nummer tre er på vei ut av mors mage. Jeg holder meg pent oppe ved hodegæret og tilbyr kalde kluter til pannen, da jeg ingen intensjoner har om å få ødelagt mitt sexliv fremover.
Kona kjemper en brav kamp, men er nær ved å gi opp, da jordmoren konkluderer med at hun er mindre åpen enn hun var tidligere. Det er et slag rett i ansiktet. Det tar mye overtalelse fra min og jordmorens side, før kona igjen er oppe, men det virker. Plutselig går det raskt, og nå må det presses. Jeg holder nøye øye med klokken på mobilen min, da klokken i stuen ikke fungerer. Vi står på vippen mellom to datoer, og jeg vil jo gjerne vite hvilken dag datteren min faktisk blir født.
Så skjer det. Min datter nummer tre kommer ut i friheten. Hun er en liten stille en, som raskt kommer opp til sin mor. Hun er perfekt. Det presses en tåre.
Den røde bølgen
Det verste er overstått, og nå har vi enda en perfekt liten datter. Morkaken må dog også ut, noe den gjør, og jeg husker ikke å se, da jeg mange ganger har angret på at jeg så sist – ikke et pent syn.
Det er imidlertid ikke bare morkaken som kommer ut. En sky av blod velter plutselig ut, og jordmor og sykepleier får plutselig travelt. De farer rundt som lydløse ninjaer og hvisker til hverandre. Jeg kan godt ane at ikke alt er som det skal være, men velger å konsentrere meg om min lille datter og min trøtte kone. Det viser seg at kona har blitt 1,9 liter blod lettere, men at blødningen har stoppet, og at det ikke er behov for noen operasjon. Så alt er nå i den skjønneste orden, og jeg har nok en gang blitt far til en liten perfekt jente. Velkommen til.
