En natt på fødestuen
I den siste fortellingen i serien møter vi Helle, som er jordmor og blogger på Jordemoderlounge. Helle B. Nielsen har opplevd mange fødsler fra første parkett og forteller i dagens innlegg om en helt vanlig natt på fødestuen, som byr på litt av hvert.
Klokken 23:15
Klokken er 23:15 og jeg er på vei til jobb. Et etter et slukkes lysene i husene jeg sykler forbi.
Nattefreden har begynt å senke seg og gatene er øde, for som man sa i gamle dager, så er det kun lommetyver, skøyer og jordmødre, som er ute om natten.
Da jeg har skiftet og festet identitetskortet på min hvite uniform, er den småtrettheten jeg følte da jeg dro hjemmefra, fullstendig borte. På vei opp til avdelingen tenker jeg på, hva natten mon vil bringe. En fødestue er en akuttavdeling, og man vet aldri hva man møter inn til.
Jeg håper på en god fødsel i natt.
Babyen er på vei ut
I forkontoret henger en tavle med navn både på innlagte kvinner og på de kvinnene som har ringt og meldt sin ankomst. Lige nå står det kun en enkelt kvinne på tavlen. Jordmoren har notert at Ida er 2. gangsfødende og nå er utslettet. Det er jordmorslang og betyr at livmorhalsen har åpnet seg de maksimale 10 cm. På vei ned mot vaktstuen kan jeg fornemme på de lydene som trenger ut gjennom døren til fødestuen, at Ida nok er godt i gang med å presse sin baby ut i verden.
Telefonen ringer
Vi er to jordmødre og en assistent, som er møtt inn i nattevakt. Hjemme går enda 2 jordmødre på døgnvakt, klare til å komme inn, hvis vi får travelt. Min kollega avløser aftenvakten hos Ida, og jeg tar telefonen i lommen og går hen for å sjekke fødselsprotokollen. Jeg skal se, om noen av 'mine egne' gravide fra min konsultasjon har født. Mens jeg blar i protokollen, ringer telefonen.
Det er Pia som ringer. Pia er førstegangsfødende med begynnende rier og tvil om vannavgang.
Vi snakker litt sammen og blir enige om at hun heller må komme inn til et sjekk.
Fostervannet er gått
Et kvarter senere kommer hun og kjæresten Per. Pia har rier, men de kommer fortsatt med uregelmessige mellomrom. Da jeg undersøker henne, er hun kun akkurat begynt å åpne seg. Livmorhalsen er knapt 2 cm, og hun har en rest av sin livmorhals igjen. Med fingrene kan jeg imidlertid kjenne hår på babyens hode og det siver klart fostervann ut og renner nedover min hanske. Det er ingen tvil om at fostervannet er gått. Da Pias rier fortsatt er korte, og babyens hjertelyd er helt normal, foreslår jeg at paret tar hjem og prøver å få hvilt, så godt de kan.
Pia er litt skuffet, hun hadde håpet at hun var lengre i forløpet men både hun og Per er trygge ved å ta hjem og vil ringe så snart de har behov for å komme tilbake.
Telefonen ringer igjen
Så ringer telefonen igjen, det er Mie. ’Jeg kommer inn nå’, sier hun. Mie venter sitt 3. barn og synes det begynner å presse. ’Skal vi sende en transport ut etter deg’? spør jeg, men Mie roper at mannen allerede har startet bilen og de kjører nåuu! Jeg går inn og gjør en fødestue klar, pakker avnavlingssettet ut og sjekker at varmelampe, oksygen og sug til barnet fungerer.
Jeg rekker å skumme Mies journal, for å se hvordan graviditeten og tidligere fødsler har forløpt, før Mie og hennes mann Bo kommer inn døren. Bo må virkelig ha stått på gassen, og det høres da umiskjennelig også ut som om, Mie har pressetrang. Assistenten hjelper henne raskt inn på leiet. Jeg tenker at vi nok får en lynfødsel, men da jeg undersøker Mie er hennes livmorhals bare 5-6 cm åpen. Ved å føle etter de bløte punktene, fontanellene på barnets hode, kan jeg merke at den lille står, som det populært kalles en stjernekikker. Mie har den tidlige følelsen av pressetrang, fordi barnet har snudd seg med ansiktet opp, så bakhodet presser baktil i vagina.
Hjemme har Mie hatt det best med å ligge på knær og albuer på et håndkle under den varme dusjen og spør om det kan la seg gjøre her, nå som hun ikke umiddelbart skal føde. Faktisk er den stillingen veldig fin ved tidlig pressetrang, fordi barnet får muligheten til å gli litt tilbake og kanskje rotere den riktige veien med bakhodet opp. Så ja, ut under dusjen med Mie.
Bakdelen i været og gispeåndedrag
Det med å rotere den riktige veien, har Mie og Bo’s barn nå ikke til hensikt. I 3 timer går Mie skiftevis rundt i stuen, henger om halsen på Bo eller ligger med bakdelen i været og lager gispeåndedrag for å unngå å presse alt for voldsomt med, før livmorhalsen er klar.
Vi prøver også å riste Mie forsiktig i et rebozotørkle, som er en meksikansk jordmor-metode, som blant annet kan brukes til å hjelpe barnet til å rotere og trenge ned.
Plutselig har Mie så for alvor pressetrang. Jeg ber henne om å slappe godt av i kjeven og i hendene, det får nemlig også bekkenet til å slappe av, så barnet kan passere. Etter få press tar jeg imot en liten mørkhåret jente, som ser rett opp på meg da hodet glir ut. ’Ræk hendene ned og ta barnet ditt’, sier jeg, og Mie bøyer seg litt frem og løfter jenta forsiktig helt ut og opp til seg.
Moderkaken lar vente litt på seg. Etter 3 kvarter får Mie akupunktur og zoneterapi, og så løsner den. Jordmødre elsker å vise frem moderkaken, dette helt fantastiske organet med hinnen, hvor barnet har ligget, den fine åretegningen, som kalles livets tre og navlestrengen med de 3 kar. Bo ler skjevt og sier at det godt nok er den siste moderkaken han noen gang skal se i sitt liv.
Ved undersøkelse av Mie kan jeg konstatere at det til tross for at barnet har stått uregelmessig og dermed fylt mer enn ved normal rotasjon, ikke er noen bristinger, og at blødningen er tillatt.
Assistenten kommer inn i stuen med en brett med flagg og ristet brød. Mie har etter to fortvilede ammeforløp valgt ikke å amme denne gangen. Jeg leser i hennes vandrejournal at beslutningen er tatt etter moden overveielse og i samråd med hennes konsultasjonsjordmor. Mie skal ha medisin som stopper melkproduksjonen, og assistenten går ut for å varme en flaske til jenta. Jeg lar den lille familien få ro, før det skal veies, måles og lages barneundersøkelse.
Journal og alt for mye kontorarbeid
Så skal det skrives journal og fylles ut papirer. Det er ubegripelig hvor mye kontorarbeid det er etter en fødsel. Det tar tid, og i mellomtiden har det blitt travelt på fødegangen. Min kollega, som først på natten avløste hos Ida, har nå mottatt en kvinne med tegn på svangerskapsforgiftning, og på tavlen kan jeg se at det er en førstegangsfødende med blødning og alt for tidlige rier på vei inn.
I begge tilfeller skal det kalles lege til fødegangen.
De to døgnvaktene er også kalt inn, så det gir heldigvis litt ro til å gjøre Mies forløp ferdig.
Mie og Bo tilbys overnatting på avdelingens barselklinikk, så de ikke skal ut i natten med babyen, men de vil gjerne hjem, så den nye søsteren kan presenteres for sine søsken når de våkner.
Ut på morgenen, et par timer før vaktskifte, ringer Pia igjen, riene har tatt seg opp og hun vil gjerne inn. Da hun ankommer, kan jeg konstatere at hun nå er i aktiv fødsel med regelmessige rier og livmorhalsen åpnet 4 cm. På vei ned til fødestuen spør jeg om det er spesielle ønsker til fødselen, kanskje et rom med fødekar? Pia har en ri og kan ikke svare, men Per sier at de har snakket om vannfødsel, men at Pia nå heller vil ha epiduralen de har hørt om til fødselsforberedelsen.
Før anestesilegen kan legge en epiduralblokkade, må det kjøres en CTG, en ultralydundersøkelse av barnets hjertelyd. Pia er anspent, så jeg setter meg ved siden av henne og hjelper henne med å få kontroll over pusten sin. Per er nervøs og har behov for å få vite at alt er som det skal være, og hva som nå skal skje. Vi snakker om hva jeg forventer vil skje og viser ham hva han kan gjøre for å hjelpe Pia. Per vil gjerne ned og ta en pust med frisk morgenluft, og jeg ber ham ta med en kopp kaffe på vei tilbake. Kaffe vil gjøre underverker nå på morgenen.
Per går utenfor en stund og kommer tilbake med saft til Pia og to plastkopper med kaffe.
Å få sitt første barn er som oftest en lang og krevende prosess, hvor ro, tillit og trygghet er så viktig for at kvinnen kan produsere masse av det gode kjærlighetshormonet oxytocin. Oxytocin bruker kroppen til å lage noen gode, effektive rier og til å knytte mor og barn sammen. Å skape ro og trygghet på fødestuen er en av jordmorens viktigste oppgaver. Det er helt naturlig at mor og far er nervøse og spente, men hvis det går over i ren angst og uro, kan det hemme den normale fødslens fremgang, øke risikoen for inngrep og gjøre det vanskelig å føde uten medisinsk smertelindring.
Klokken har blitt 7:30 og jeg sier farvel til Pia og Per og ønsker dem en god fødselsdag.
I vaktstuen venter de friske dagvaktene på rapport. Jeg gir rapport om Pia og forteller at hun er førstegangsfødende med gode hyppige rier, at hun gjerne ville føde i vann, men nå heller vil ha en epidural. Jeg nevner også at det er min følelse at spesielt Per har det best med å få informasjon om hva som skal skje. En jordmor reiser seg og går inn til Pia og Per.
Det tilstrebes at kvinner i aktiv fødsel har en jordmor kontinuerlig hos seg på rommet.
Jeg kler om og sykler hjemover i den disige morgensolen. Nattens opplevelser reflekteres over en kopp kaffe, før jeg trekker mørkleggingsgardinene ned og går til sengs. Til tross for rikelig med jordmor-kaffe sover jeg ganske utmerket!
På neste vakt sjekker jeg protokollen for å se hvordan det gikk med Pia. Jeg kan se at hun fikk epidural og fødte en fin liten gutt sent på ettermiddagen.
